Språkhistorien i skolen og på universitetet - i takt eller utakt?

Når jeg i dag går mitt tredje år på lektorstudiet ved NTNU i Trondheim, har jeg vært gjennom en hel del disiplinfaglige emner i både samfunnsfag og nordisk. Felles for disse er at de alle skal forberede meg på å en dag gå ut i rollen som lærer. På tross av at de alle inngår i et studie som er spesifikt rettet mot et yrke er det ikke slik at de alle, og til en hver tid, har vært like relevante for det jeg skal jobbe med om bare få år. Det er dette blogginnlegget skal handle om, nemlig hvorvidt norskfaget i skolen og universitetsfaget nordisk samsvarer - hvorvidt de strekker seg mot samme mål. 

Som skrevet skal jeg se nærmere på forholdet mellom universitetsfaget nordisk og skolefaget norsk, noe som jeg har valgt å illustrere med det disiplinfaglige emnet NORD1106 Språkhistorie og talemål. Jeg anser det som hensiktsmessig å først forklare hva emnet handler om, for så å relatere det til norskfaget i skolen. Deretter vil jeg trekke inn pensumlitteratur som kan gjøre seg gjeldende for dette temaet, og gjennom hele innlegget forsøker jeg å reflektere rundt det aktuelle forholdet.

Bilde hentet her

Det er relevant å starte med en avklaring av de to fagene. Norskfaget er et obligatorisk fag i grunnskolen og på videregående skole, som gjennom det norske språket skal innlemme elevene i kultur og samfunnsliv, samt utvikle deres språkkompetanse. Et sentralt mål og middel er muntlige ferdigheter, og lese- og skrivekompetanse (Udir, 2013). NORD1106 er en del av det obligatoriske studieløpet for studenter som går lektorutdanning i nordisk. Emnet deles i to, språkhistorie og talemål. I språkhistorie skal studentene få innsikt i hovedlinjene av norsk språkhistorie, både utviklingen av språket og den ytre historien rundt det norske språket. I talemål skal studenten få innsikt i talemålsvariasjon i Norge, inndeling av dialekter og den historiske sammenhengen mellom dialektene og norrønt språk (NTNU, 2018). Altså skal studentene etter å ha fullført emnet ha inngående kunnskap om norsk språkhistorie helt fra urnordisk tid og til i dag, samt om talemål og talemålsvariasjon i Norge. Denne kunnskapen skal gjøre de fremtidige lærerne rustet til å undervise i norsk i skolen.

Hvis vi ser på skolefaget norsk i sammenheng med NORD1106 finnes det en del ulikheter. I praksis skulle jeg blant annet undervise min åttendeklasse i språkhistorie. Det aktuelle kompetansemålet var «forklare bakgrunnen for at det er to likestilte norske målformer, og gjøre rede for språkdebatt og språklig variasjon i Norge i dag» (Udir, 2013). Det et vidt kompetansemål, og vi startet så vidt på dette i denne økta. Vi startet med at elevene fikk utdelt en tidslinje med noen markerte årstall som er sentrale innenfor temaet, og deretter hadde vi en samtale hvor vi samskrev hendelsene inn på tidslinjen. Dette var en grov gjennomgang av språkhistorien, men jeg så selv at det var mer enn nok informasjon for de aller fleste. Jeg merket at kompetansen jeg har innenfor språkhistorie ligger milevis unna nivået denne åttendeklassen hadde behov for. Jeg stiller meg undrende til hvorvidt det at jeg hadde så detaljert kunnskap, og liten erfaring med hvordan lære bort denne kunnskapen, kunne føre med seg utfordringer i denne læringssituasjonen - og vanskeligheter for elevene med å forstå innholdet. 

Bilde av tidslinjen vi delte ut i vår klasse

Jeg er enig i at lærere bør ha en dyptgående forståelse for og bred kunnskap i faget de underviser i, nettopp fordi de skal lære dette bort. Samtidig tror jeg at jeg som student har fått for lite opplæring i hvordan et så teoretisk tungt tema kan læres bort på best mulig måte, og derfor ble kanskje mengden stoff for mye for mange elever. Vi som lærerstudenter får en hel del kunnskap om emner i nordisk, men kanskje for lite kunnskap om hvordan tilpasse nivået til våre elever. Kanskje dette er noe jeg bare må finne ut av selv? Eller er dette et tema for pedagogikk-emnene? Denne tankerekken betegner jeg som et tegn at skolefaget og universitetsfaget burde samsvart mer. I alle fall burde jeg som lærerstudent lære meg hvordan tilpasse meg nivået til de aktuelle elevene.

Undervisning i språkhistorie og talemål i skolen kan gjøres ved hjelp av ulike metoder, men som oftest baserer vel undervisningen seg på arbeid med tekst. I talemål kan man bruke lydprøver, men for at elevene skal kunne identifisere trekk ved dialekten må de ha forkunnskap om disse, noe som må formidles av læreren. Altså forutsetter norskundervisningen at elevene kan lese og skrive. Udir (2013) skriver i formålet med norskfaget at et middel for kunnskapsdannelse er lese- og skrivekompetanse. Literacy kan defineres som evnen til å lese og skrive, og literacy er i dag en forutsetning for både kunnskapstilegnelse og deltakelse i samfunnet, i følge Blikstad-Balas (2016: 9). Dette betyr at for å mestre skolegangen, og mer spesifikt norskfaget, er elever nødt til å ha literacy. Som skrevet kan det sies at norskundervisningen ofte er basert på tekst og tekstformidling. Dette er kanskje selvsagt da flere kompetansemål i norsk går ut på at eleven skal håndtere tekst i ulike former, men det forutsetter også en fagspesifikk kunnskap hos eleven.

Atle Skaftun skriver i Leseopplæring og fagenes literacy (2015) at elevene gjennom skolen gis tilgang til en skriftkultur. Skolespråket, som er språkkulturen skolen bruker, er mer eksplisitt enn hverdagsspråket (Skaftun, 2015:7). Dette betyr at elever som skal lære om språkhistorie og talemål gjennom tekst og lesing er nødt til å ha opplæring i skolespråket. I høyere utdanning verdsettes også det samme skolespråket, og her ser vi en grunnleggende likhet. Skaftun sier at kjerneverdien i all skolering er kunnskap og logisk tenkning som grunnlag for menneskelig dømmekraft (2015:7). Med dette sier Skaftun at uavhengig om du er i grunnskolen eller i høyere utdanning er språket veldig likt. Dette tenker jeg kan være svært positivt for undervisning, nettopp fordi begge parter i situasjonen, både lærer og elev, er kjent med det samme språket.

Av min foregående analyse mener jeg at universitetsfaget nordisk og skolefaget norsk har mye til felles, men også ulikheter. Likhetene ser vi av det eksplisitte skolespråket samt den generelle tematikken i de to fagene. Den største ulikheten i denne analysen er måten universitetsfaget nordisk går dypere inn i mange temaer som skolefaget norsk så vidt er innom. Samtidig er det nødvendig at de to fagene korresponderer med hverandre, nettopp for å sikre at det lærerstudentene får kunnskap om, samsvarer med det som læres i skolen.

Til sist vil jeg trekke frem at det å lære hvordan man tilpasser kunnskap til nivå, og det å lære seg å lære bort, muligens blir nedprioritert i lærerutdanningen. Dette tyder på at disse to fagene fortsatt har en vei å gå når det gjelder å korrespondere med hverandre best mulig. Samtidig vil nok det viktigste være at de som utdanner fremtidige lærere tar utgangspunkt i læreplanen i norsk når emneplanene utvikles. Slik sikrer man at lærernes kunnskap er grunnet i læreplanen, og på den måten utdanner vi best mulige lærere - og elever. Attpåtil styrkes forholdet mellom norskfaget og universitetsfaget nordisk, noe som aldri er negativt!

Skrevet av Elise A. Bjørvik Paulsen

Referanseliste

Blikstad-Balas, M. (2016) Literacy i skolen. Oslo: Universitetsforlaget

Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet (2018) NORD1106 Språkhistorie og talemål. Hentet 09.11.18 fra https://www.ntnu.no/studier/emner/NORD1106#tab=omEmnet

Skaftun, A. (2015) Leseopplæring og fagenes literacy. I Nordic Journal of Literacy Research, vol. 1, s. 1-15. Hentet 11.11.18 fra https://nordicliteracy.net/index.php/njlr/article/view/170/147

Utdanningsdirektoratet (2013) Læreplan i norsk (NOR1-05) Hentet 09.11.18 fra https://www.udir.no/kl06/NOR1-05/Hele/Kompetansemaal/kompetansemal-etter- 10.-arstrinn